Etter en fryktelig lang reise, som faktisk gikk overraskende fort, ble vi satt av på en av bussterminalene i San Jose, altså hovedstaden i Costa Rica. Det er alltid litt frustrerende og vanskelig å orientere seg om hvor man befinner seg etter at mørket har senket seg. Derfor var vi glade for å ha booket hostell på forhånd, slik at det bare var å sette seg i en taxi som tok oss dit. Dette var et område litt utenfor byen, og ikke midt i sentrum. Vi ankom Hostel Bekuo, rundt halv tre på natta. Siden vi var forsinket hadde vi ringt hostellet mens vi satt på bussen for å forsikre oss om at de var oppe når vi endelig kom, noe de selvfølgelig var. Vi ble geleidet inn på et rom med eget bad. Teresa var veldig trøtt og sliten, noe som førte til at hun tryna litt sånn uten videre. Jeg lo, selvsagt, og fikk henne til å bli sittende på gulvet slik at jeg fikk tatt et bilde. Humøret var utrolig nok på topp selv etter 40 timer med reise.
Teresa sovnet rimelig kjapt mens jeg ikke fantes trøtt! Hadde heldigvis wifi da! Det ble en litt sen morgen, noe som ikke gjorde noe både fysisk og psykisk. Men vi måtte høre om vi kunne få lov til å bo der en natt til, siden vi kun hadde bestilt for en natt. Det var ikke noe problem, men vi måtte sjekke ut av rommet, og bytte til et annet rom uten bad. Men det spilte ingen rolle!
Vi kom oss til orden og begynte vår vanlige vandring; vi måtte ta ut penger, finne noe å spise og prøve å komme til et turistkontor. Dette området vi bodde i, Los Yoses, var et veldig fint strøk, og skjønte hvorfor man ble rådet til å bo litt i utkanten av sentrum av San Jose. Vi fant et stort kjøpesenter hvor det var minibank, mat, klær og alt. Mat-opplegget var det morsomste. Det var flere etasjer der deler av etasjene var dekket med små fastfoodsjapper. Det var spesielt. Etter endt måltid trasket vi rundt i dette kjøpesenteret og kjøpte diverse artikler som vi trengte (les: ikke trengte). Etterhvert var det på tide å prøve å finne turistkontoret som kunne ta oss videre til andre steder i Costa Rica. Dette eksisterte tydeligvis ikke, så det var bomtur. Tok oss turen tilbake til hostellet. Vi begynte letingen selv på internettet + litt forhøring av dama som satt i skranken på hostellet. Det ble til at vi skulle ta buss og båt videre til Montezuma. Ett lite sted ved vannkanten, som da inkluderer strand. Vi var klare for stranda nå.
Dagen hadde så vidt begynt da vi var ferdig med alle avgjørelser for de neste to dagene. Ut av intet kom det en fyr som viste seg å være norsk. Alltid stas å møte nordmenn på tur av en eller annen grunn. Jeg trodde han først var svensk siden han hadde en dialekt som minte meg om svensk. Han kalte seg selv for Ruben, var 23 år og kom fra et sted vi ikke husker navnet på. Plutselig dukket det opp en dame fra Østerrike som var en merkelig skrue, men fy, hu var kul!! Sandra het henne, og hun ble ansvarlig for latterkulene de neste timene. Hun surfet og ville få seg dreds (altså sånn hår som kun passer på rastafari-folk og ikke hvite folk). Vi tok oss noen øl, skravla med våre nye bekjentskaper, det dukket opp fler folk, en tysker blant annet. Ølen kunne ikke være magefyllet resten av dagen og natten, så det ble en tur til kjøpesenteret hvor vi skaffet oss litt for. Tilbake til hostellet for å spille biljard og drikke litt mer øl. En fyr ved navn James, som jobbet på hostellet, skulle ta oss med ut denne kvelden. Vi dro en gjeng ut, og ble ute til det stengte. Vi var vel på 4-5 steder, hvor vi tok taxi til hvert sted. Jeg var i det humøret at jeg satt meg i forsetet og skravla høl i huet på taxisjåførene på spansk, et språk jeg ikke kan, og fikk en av dem til å være med å synge litt til Madonna som var på radioen. Teresa og jeg fikk de fleste stedene til å spille vår nye favorittsang, hvor vi da danset til krampa tok oss.
Dagen etter (ja, vi kjente alkoholen fra kvelden før ? ingen vits å rippe opp i det) tok vi med oss vår nye norske venn, Ruben, og dro rett og slett til Montezuma. Her var det taxi ned til San Jose-sentrum hvor vi skulle ta buss videre til ferga. MEN; med en gang vi ankom bussterminalen kom det en annen taxisjåfør som overtalte oss til å ta taxi istedenfor buss. Det argumentet som slo igjennom var at vi rakk en tidligere båt fra kaia, enn hvis vi tok bussen. Ikke mye kostet det oss heller, siden vi da var tre. En veldig hyggelig fyr assa, men jeg merket at jeg ikke var like klar for å skravle med taxisjåfører i dag som det jeg hadde vært kvelden før. Teresa og Ruben var heldige nok til å sitte i baksetet. Etter 1,5 time med Pura Vida i annenhver setning og guidet tur var vi fremme på kaia. Vi takket for turen, og gikk om bord på båten. Sola stekte mer enn før, og svettekulene begynte å vise seg. Denne varmen kjente også en stakkars dame som besvimte noen benker foran oss. Teresa gikk bort, og dama var helt borte. Jeg ga Teresa vannet som ga det videre til de rundt dama, før hun løp og hentet hjelp. Han som stod i kiosken fortsatte bare å ekspedere kunder, noe som gjorde Teresa lettere irritert, og fikk han til slutt å ringe etter hjelp. Håpløst. Det ironiske var at vi satt rett utenfor en sykestue-lugar, men den var selvfølgelig ubetjent (hvis man kan si det? Døra var i hvert fall låst og ingen var der inne.) Det var en annen passasjer som må ha vært lege eller noe, som hjalp til. Damen kom heldigvis til bevissthet. Etter noe som virket veldig lenge kom det ruslende et par vakter med no måleutstyr etc. Det gikk bra!!
Det tok ett par timer med båten før vi var på fastlandet igjen, her ble det også en egen bil som tok oss inn til selve Montezuma sentrum, som bestod av en gate. Men dette stedet var lite og sjarmerende. Vi hoppet innom et hostell som ga oss et lite rom, som var veldig lite til tre personer. Men det er mye som funker så lenge man slipper og være der så altfor mye. Dusjen var invadert av maur til tider, noe Teresa synes var ekkelt (jeg syns ikke det var superålreit selv assa). Plutselig sluttet vannet å funke, så der stod Teresa; kledd i såpe og maur! Jeg var, heldigvis for henne, i dusjen ved siden av. Jeg var såpass snill at hun fikk komme inn der! Det er ikke alltid disse hostellene er like fine, men litt må man nok bare finne seg i. Varmtvann er nesten ikke å oppdrive, så når man først får det blir man ganske glad. Skal ikke mye til gitt?
Hostellet vi fant lå faktisk på stranden. Hos vegg-i-vegg-hostellet hadde de en bar, så ølen var aldri langt unna. Jeg vet vi høres ut som alkoholikere siden vi drikker denne ølen hele tiden, men det er faktisk ikke hele tiden, og noen ganger blir det bare med et par stykker. Uansett, vi satt oss ned ved ett av bordene utenfor, tok oss en øl og var fornøyde med å ha kommet til Montezuma. Her var det en artig liten sak som satt seg ned (han lignet forøvrig på en venninne av oss), han klatret opp i en palme og hentet en kokosnøtt som han åpnet med albuen, slik at vi fikk smake på ordentlig og ekte kokosmelk. Imponerende.
Vi dro og spiste middag på en restaurant, etterfulgt av natteglede på utestedet Chicos. Her begynte det ganske bra med 80- og 90-tallsmusikk som Teresa danset og danset og danset til. Tarzan prøvde å danse litt med henne i løpet av kvelden, men etter hvert som det ble litt for mye kom hun og satte seg ned. Dansegulvet ble etter hvert dekket av hippier, fulle av no dop som får dem til å riste. MYE rar og interessant dansing. Jeg foretrekker Teresa og min dansemåte; the European style. Vi endte kvelden med et nattbad, eller jeg overdriver når jeg sier vi, DE er vel mer riktig (Teresa og Ruben). Men jeg badet jo, selv om jeg ikke dukket under. Kalles å bade det også vel??
Selv om hostellet lå på stranda var ikke denne stranda så fin å ligge og sole seg på, heller ikke bade, da det var litt båttrafikk og havet luktet veldig fisk, kanskje ikke så rart, men dette var ekstremt. Dermed gikk vi oss en tur i en av to retninger. Der fant vi oss en liten spot hvor vi tilbrakte noen timer, med høytopplesning fra en av mine bøker, før vi fant tilbake til bordet på hostellet vi var kvelden i forveien. Det satt alltid no karer rundt om kring, og røkte litt marihuana.
Morgenen etter var det duket for nok en ridetur. Her ble vi plassert på tre veldig fine og flotte hester. Jeg fikk ett av mine ønsker oppfylt; galoppere langs vannkanten. Dette var en utrolig bra og morsom tur. Her kan man si at hestene var rimelig gira på å løpe. Hesten som Teresa hadde fant det for seg at det å løpe mot skogen var en god ide, og de andre hestene ville ikke noe mindre, så her var det kappløping bortover stranda, opptil flere ganger. Teresas hest ble litt ivrig under galoppen, fikk henne til å miste stigbøylen, slik at hun mister balansen, glir bortimot helt ned til bakken, mens jeg skriker HOLD DEG FAST, noe hun gjorde med beina (som får hesten bare til å løpe fortere), før hun klarer å trekke seg på en finurlig måte opp på hestens rygg igjen. MERK; Dette skjer i full galopp, noe som vil si på denne hesten: VELDIG HØY HASTIGHET. Det gikk heldigvis bra. Vi rei inn i jungelen som var surrounded med apebrøl ? virket som store gorillaer, men var kun små søte aper. Men for en lyd. Vi så noen fantastiske strender, fugler som bokstavelig talt stuper fra 10 meters høyde ned i vannet for å fange fisk, et lite waterfall der man kunne bade, (steinene var dekket av krabber, noen som friket oss litt ut). Total score på denne rideturen: 10 av 10. Fantastisk!!
Montezuma ble litt slappe-av tilværelse, som er deilig å ha når man har ferie.
Neste stopp var Jaco ? en båttur på en times tid. Ble henta av en van som tok oss til hostellet: Hotel de Haan. Ruben var fortsatt med, så her ble det treroms med eget bad. Jaco ble vi i to netter. Etter en sen frokost, fant vi en Beatles bar ? hadde sett den fra bilen, og ja, vi ble gira på å dra dit. Pappfigurer av Beatles på taket, og bilder av dem overalt. Vi fant ut at baren var to forskjellige; en vanlig pub, og den ved siden av ved samme navn var en strippebar ? eller en bar med eksotiske dansere om du vil. Det ble ikke til at vi dro hit, da vi mener det er frekt og respektløst mot Beatles-navnet. Etter et par øl på en ordentlige Beatles-baren tok vi turen litt rundt om i gatene og lette etter bikini ? som vi ikke fant. Det var varmt, og svetten viste seg igjen, så da måtte vi finne et happy hour sted; 2 for 1. Vi begynte å skravle med en kar fra USA, men som bodde i Jaco, som nevnte for oss LADIES NIGHT-konseptet; barer som gir bort drinker til jenter, uten at det koster oss en krone. Gutta må betale. Costa Rica ble bare bedre og bedre. Vi dro seff på et sted, husker ikke navnet, som hadde ladies night. Det var gøy, og foosball ble spilt mang en gang. Jeg kan vel si med hånden på hjertet at Teresa og jeg ikke var så flinke til dette. Pratet med masse folk, drakk rom&cola/gin&tonic, danset til sangen vår (vi prøver å få alle barer til å spille denne sangen; Ai se tu puego, noe vi får til hver gang). Etter hvert var det god natt.
Dagen etter hadde Teresa og Ruben bestilt seg en surfetime. Vi ble fraktet til en strand 10 min unna med bil. De fikk på seg en illeluktende surfe-t-skjorte, noe Teresa ikke syns noe om. De fikk litt undervisning på land før vannet ble et faktum. Teresa var kjempeflink og klarte å stå på brettet opptil flere ganger. Det fristet for gjentagelse? og jeg trivdes med å ta bilder. Etter to-tre timer dro vi tilbake, dusja, og slæfan litt før vi tok turen ut, igjen. Ladies night på et nytt sted.
Det var på tide å finne oss et nytt område; Manuel Antonio var neste mål. Tok buss i et par timer til et sted som heter Quepos og buss videre i 15 minutter til Manuel Antonio og hostellet Backpackers Manuel Antonio. Svetten var heller ikke ukjent i disse traktene, folk spør hele tiden om vi syns det er varmt, noe jeg finner som et dustete spørsmål når man helt klart ser fuktigheten i trynet. Da er det lov å bli litt oppgitt, merker jeg. Ja, videre: På hostellet delte vi rom med seks andre, totalt 8 senger på rommet. Det fungerer veldig bra. Trodde det skulle være verre, faktisk. Man blir vel vandt med det på en måte også. Ble på hostellet denne ettermiddagen og kvelden. Natten var litt halvveis da jeg våknet av maur som invaderte senga mi. Jeg klatret opp til Teresa, som sov over meg, og ble der de siste timene før vi igjen våknet dagen etter klare for og utforske hva Manuel Antonio egentlig var. Vi prata med noen svenske jenter dagen før, som sa at vi måtte ta turen til Nasjonalparken; fine sandstrender, aper, dovendyr, vaskebjørner og generell jungel. Vi tok deres ord, og fikk en bil til å kjøre oss dit. Det var 10 min kjøring før vi ankom billettluka, betalte 10 dollar og satte våre bein innenfor porten med håp om å se spesielt aper og dovendyr. Det er så rart å gå fra strand til jungel på to sekunder. Vi trasket innover med oppsperrede øyne etter dyrene. Vi så aper og dovendyr, dessverre ingen vaskebjørner. Teresa gliste fra øre til øre når disse små apene krysset veien. Hun hadde så lyst til å se en ape. Jeg var veldig opptatt av dovendyret, og visste at de var høyt oppe i trærne og slappa av, dermed gikk jeg konstant og så opp, men så ingenting før en fyr tuslet forbi og sa at i det treet der borte, så skulle det være en liten familie. Vi så dem ikke så altfor godt, men vi så dem. Det er alt som teller. Plutselig dukket en strand opp. Det er veldig vanskelig å beskrive hvor fint det faktisk er med disse strendene midt i jungelen. Vi la oss ned på våre hånkler, etterfulgt av et bad. Her var bølgene store, og Teresa aka livvakten måtte ikke finne på å forsvinne fra min side. Jeg holdt faktisk på å drukne en gang; bølgen spiste meg rett og slett opp + at den prøvde å ta bikinien min. Etter dette gikk vi opp av vannet, tørket oss i steikende sol og traska videre. Vi så flere dovendyr på vår vei, som gjorde meg veldig glad og gira på jungeleventyret som skulle fortsette videre på reisen.
Etter dette fant vi oss en restaurant, drakk iste og en cola light, før vi bestemte oss for å teste ut hovedstranda i Manuel Antonio et par timer, før happy hour skulle finne sted. Etter en drink, eller to, dro vi til hostellet og ble sittende sammen med svenskene, fra kvelden før, og en fyr fra Skottland, Gary. Etter et vorspiel med pizza dro vi til en bar som hadde Ladies Night, spilte litt biljard og konverserte med noen amerikanere før Gary tok med oss, svenskene og våre nye amerikanske venner på en homseklubb. Det var morsomt.
Manuel Antonio var lite og flott med mye moro. Men, nå var tiden inne for de traktene jeg liker best; jungel og regnskog: Monte Verde. Vi fikk hostellet til å få tak i en fyr som kunne kjøre oss til Monte Verde. Ca. fire timer ville det ta og komme seg dit. Monte Verde er flere m.o.h enn Manuel Antonio var, og det vil si en ganske bratt stigning, på en steinete, dårlig vei, uten noen form for rekkverk, som igjen vil si: Er sjåføren lite obs, og eventuelt litt småtrøtt så stuper man ned til stein som er klare til å ta imot deg. Heldigvis hadde sjåføren øya oppe, og var så flink atte.
Vi kom endelig frem, og hilste på fyren som vi skulle bo hos de neste tre dagene. Vi fikk et stort rom med eget bad, selv om vi ikke hadde bestilt det. Det var digg!! Vi stakk ut i det som var kuldegrader i forhold til Manuel Antonio, tok ut penger, spiste og fant ut at vi skulle booke morgendagens aktiviteter. Her møtte vi en mann som er kanskje den blideste mannen vi noen gang har møtt. Han var ustyrtelig morsom, og latteren satt løst både hos han og oss, dog han var veldig på grove vitser. Jeg kan gi ett eksempel: Han lurte på om vi hadde vært på vulkanen i Arenal (noe vi ikke hadde) og han sa det var en veldig flott tur etc etc, og at han hadde vært guide og det var ikke måte på. Men vi sa at vi ikke fant denne vulkanen interessant nok til å gidde og dra dit. Da sa han at han hadde en aktiv vulkan vi kunne få lov å besøke, hvor man ikke trengte å betale. Og det kunne være en guidet tur også hvis man ville. Det er veldig ekkelt når man tenker at han satt der og serverte disse vitsene, men han var harmløs og bare morsom.
Vi bestilte en guidet tur til Santa Elena Cloud forest, som skulle skje 06.30 dagen etter. Jo tidligere man dro, dermed bedre var det pga. dyrelivet, og lite turister. Vi booket også en ridetur i fjellene i Monte Verde. Vi dro innom supermarkedet og handlet vann, litt frukt, kjeks etc. til morgendagens gåtur. Dette ble en avslappet kveld, og vi sovnet med håp på å se ape og puma dagen etter. En van kom og hentet oss, tok oss til Santa Elena Cloud Forest. Guiden vår, en fugleentusiast som hadde vært på lokalpuben, Los Amigos kvelden i forveien var litt redusert da tok oss med rundt i skogen. Vi så fugler, fugler, fugler, larver, en sommerfugl, hørte aper, fuglelyder, fugler, et ekorn og blomster. Han fortalte om de forskjellige fuglene (eller han kalte de for sangere, ikke fugler), og hvordan den og den fuglen spiste, sang, lagde reder etc. Vi fant det kanskje ikke så interessant med fuglepratet, men han fikk oss faktisk til at vi nå i senere tid ser en ekstra gang på fuglen, sangeren, som flyr forbi. Selv om vi ikke så noe dyr-dyr, så var det veldig veldig veldig fint i denne skogen, og var fornøyd med gåturen.
Noen timer etter dukket cowboyen, som skulle ta oss opp i fjellene, opp på hostellet, for å ta oss med til hestene. Dette var litt annerledes hester igjen enn de i Montezuma, litt mer avslappa, rolige, og ikke så gira på å gå så fort. Teresa og jeg får alltid hester som nekter og gå ved siden av hverandre, så denne gangen var Teresas hest sjefen og ledet vei, mens min prøvde noen ganger å gå forbi uten hell, bortsett fra på slutten når min ville løpe forbi den. Konkurranseinstinktet dukker opp innimellom hos disse hestene. Dette var en 2,5-3 timers ridetur, det var veldig fint å se ned på Monte Verde fra høyden. Det var lite bebyggelse i fjellene, men noen hus/hytter var det jo, men det mest interessante var at det var et aldri så lite horehus her, Monte Verdes svar på Red Light District (her så vi ikke jentene da). Merkelig opplegg. Ja, dette var nok en bra dag, som Teresa feiret med sushi, noe som også resulterte i at hun satt med gliset plassert godt i trynet og fortalte hvor mye hun koste seg, og hvor fantastisk Costa Rica var. Jeg var veldig enig!
Dagen etter hadde vi bestemt oss, selv om Teresa var veldig nølende og skeptisk, at vi skulle ta zipline. Ikke bare én, men 14. Jeg gledet meg som en unge; å henge over Monte Verde i en vaier var en av to ting jeg virkelig ville og skulle gjøre på denne reisen. Teresa var fortsatt småredd for dette opplegget, men var tøff og gjorde alt. Den lengste lina var på en kilometer, den fikk vi tatt sammen. En kilometer er rimelig langt har jeg funnet ut. På noen av linene snurret man rundt, noe som ikke var så bra, siden man ikke fikk bremsa. En av gangene skjedde dette hvor jeg hadde rimelig høy fart, og han stakkars lille gutten som jobba der måtte ta meg imot, så jeg ikke smelte inn i et tre. Teresa ba meg være forsiktig, for det kunne være farlig. Men det som er, er at man ikke klarer å bremse, ellers hadde jeg gjort det, tror jeg. Vi tok også en som man hoppa ut fra en liten kant og nesten ned til bakken før man ble slengt opp til de øverste greinene på trærne. Alt her var så morsomt, og det syntes heldigvis Teresa også (bortsett fra den siste, hvor man fløy som supermann).
Monte Verde hadde gitt oss smaken på jungelen, og jeg var storfornøyd ettersom jeg digger det, men tiden løper fra oss, så Panama var neste stopp.
Costa Rica er som et kinderegg, eneste forskjellen er at det er fler enn tre overraskelser. Costa Rica har alt. Sol, strand, jungel, dyr, happy hour, artige mennesker, ladies night, ja you name it. Det er et fantastisk fint land. Det var verdt et besøk. Og eventuelt flere besøk i fremtiden.
Skal fortelle om vår siste dag i Costa Rica, som vi tilbrakte i San Jose, i neste innlegg, men nå orker jeg ikke skrive mer. Bilder kommer også senere. Ting tar tid. Beklager det.
Vi har det fortsatt topp!!!! Håper alle der hjemme har det bra!!
Klemmer fra Teresa og Hege
